stå opp

Dette er bibelversene som snakker om stå opp

Salmene 1 : 1
1 [1] Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete,

2. Timoteus 3 : 12
12 Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.

Jakob 5 : 11
11 Ja, dem som holder ut, priser vi salige! Dere har hørt hvordan Job holdt ut, og har sett hvordan Herren lot det ende. For Herren er rik på medlidenhet og barmhjertighet.

Esekiel 2 : 1
1 [6] Han sa til meg: «Menneske! Reis deg opp, så skal jeg tale med deg.»

Hebreerne 11 : 1 – 40
1 [21] Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.
2 For sin tro fikk de gamle godt vitnesbyrd.
3 I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.
4 I tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Fordi Abel trodde, fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, det vitnet Gud om da han ofret. Og med sin tro taler han ennå etter sin død.
5 I tro ble Henok rykket bort uten å dø. Ingen så ham mer, for Gud hadde tatt ham til seg. Før han ble rykket bort, fikk han vitnesbyrd om at han var til glede for Gud.
6 Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.
7 I tro fikk Noah varsel om det som ennå ikke var synlig. I gudsfrykt bygde han en ark og berget sin familie. Hans tro ble en dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir.
8 I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til et land som han skulle få i arv. Han dro av sted uten å vite hvor han kom.
9 I tro levde han som fremmed i det landet Gud hadde lovet ham. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet.
10 For han ventet på byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper.
11 I tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ætt, enda hun var ufruktbar og for gammel til å få barn. For hun stolte på at han som hadde gitt løftet, var trofast.
12 Fra én mann, som var uten livskraft, kom det derfor en ætt så tallrik som stjernene på himmelen og så talløs som sanden på havets strand.
13 I denne troen døde alle disse uten å ha fått det som var lovet. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden.
14 Når de taler slik, viser de klart at de lengter etter et fedreland.
15 Hvis de hadde tenkt på det landet de dro ut fra, hadde de hatt tid til å vende tilbake.
16 Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem.
17 I tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Sin eneste sønn var han villig til å ofre, enda han hadde fått løftene
18 og dette var blitt sagt til ham: Gjennom Isak skal du få en ætt som skal kalles din.
19 Han regnet med at Gud har makt også til å vekke opp døde. Derfor fikk han sønnen tilbake — i dette ligger et forbilde.
20 I tro var det Isak velsignet Jakob og Esau med tanke på det som skulle komme.
21 [22] I tro velsignet Jakob, da han skulle dø, begge sønnene til Josef. Og bøyd over toppen av staven sin lovpriste han og tilba.
22 I tro talte Josef da han lå på det siste, om israelittenes utgang fra Egypt, og han ga påbud om hva de skulle gjøre med knoklene hans.
23 I tro gjemte foreldrene til Moses gutten i tre måneder da han var født. For de så at det var et vakkert barn, og lot seg ikke skremme av kongens ordre.
24 I tro nektet Moses, da han ble stor, å kalles sønn av faraos datter.
25 Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn å nyte synden en kort tid.
26 Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.
27 I tro forlot han Egypt uten å frykte kongens vrede. Han holdt ut, for det var som om han så den usynlige.
28 I tro holdt han påske og strøk blodet på dørkarmene, for at ødeleggeren ikke skulle røre de førstefødte hos israelittene.
29 [23] I tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land. Men da egypterne prøvde på det samme, druknet de.
30 Ved tro falt Jerikos murer da folket hadde gått omkring dem i sju dager.
31 I tro ble Rahab, hun som var prostituert, reddet fra å omkomme sammen med de ulydige; for med fred hadde hun tatt imot dem som kom for å speide ut landet.
32 [24] Og hva skal jeg ellers nevne? Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om Gideon, Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene.
33 Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver,
34 slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt.
35 Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp. Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville heller nå fram til en bedre oppstandelse.
36 Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel.
37 Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet.
38 Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler.
39 Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet.
40 Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss.

Hebreerne 4 : 12
12 For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.

Galaterne 5 : 22 – 25
22 [29] Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet,
23 ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven!
24 De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær.
25 Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden.

Apostlenes gjerninger 15 : 1 – 41
1 Det kom noen ned fra Judea og begynte å undervise brødrene: «Hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses, og lar dere omskjære, kan dere ikke bli frelst.»
2 Dette førte til konflikt og et heftig ordskifte mellom dem og Paulus og Barnabas. Da besluttet de at Paulus og Barnabas og noen av de andre skulle reise opp til Jerusalem og legge stridsspørsmålet fram for apostlene og de eldste.
3 Menigheten sendte dem av sted, og de reiste gjennom Fønikia og Samaria. Til stor glede for alle søsknene som var der, fortalte de hvordan hedningene hadde vendt om.
4 Da de var kommet fram til Jerusalem, ble de mottatt av menigheten, apostlene og de eldste, og de fortalte dem om alt det Gud hadde gjort gjennom dem.
5 Men noen fra fariseerpartiet som hadde kommet til tro, sto fram og hevdet: «De må omskjæres og pålegges å holde Moseloven.»
6 Så kom apostlene og de eldste sammen for å drøfte saken.
7 Etter et hardt ordskifte reiste Peter seg og sa til dem: «Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene skulle få høre evangeliets ord av min munn og komme til tro.
8 Og Gud, som kjenner menneskets hjerte, ga dem sitt vitnemål ved at de fikk Den hellige ånd slik som vi.
9 Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset han hjertene deres.
10 Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har maktet å bære?
11 Nei, vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de.»
12 Da ble hele forsamlingen stille, og de hørte på Barnabas og Paulus, som fortalte om alle de tegn og under Gud hadde gjort blant hedningene gjennom dem.
13 Da de var ferdige med å tale, grep Jakob ordet og sa: «Brødre, hør på meg!
14 Simeon har forklart hvordan Gud for lenge siden sørget for å vinne seg et folk av hedninger for sitt navn.
15 Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet:
16 Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny,
17 for at resten av menneskene skal søke Herren, alle folkeslag som navnet mitt er nevnt over. Så sier Herren, han som gjør dette
18 kjent fra evighet av.
19 Derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedningene som vender om til Gud.
20 [69] Men vi skal skrive til dem at de skal holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod.
21 For Moses har fra uminnelige tider hatt noen som forkynner ham i alle byer, og han blir opplest i synagogene hver sabbat.»
22 [70] Da vedtok apostlene og de eldste, sammen med hele menigheten, å utpeke noen menn som skulle sendes til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas. Det ble Judas, også kalt Barsabbas, og Silas, to ledende menn blant brødrene.
23 Med dem sendte de følgende brev: «Apostlene og de eldste, brødrene deres, hilser de søsknene som er av hedensk ætt i Antiokia, Syria og Kilikia.
24 Vi har fått høre at noen fra oss har forvirret dere med sine ord og gjort dere urolige. Men vi har ikke gitt dem noe oppdrag.
25 Derfor ble vi enige om å velge noen menn som vi sender sammen med våre kjære brødre Barnabas og Paulus.
26 Disse to har våget livet for vår Herre Jesu Kristi navn.
27 Vi sender altså Judas og Silas, som skal fortelle det samme muntlig.
28 Den hellige ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn disse helt nødvendige tingene,
29 at dere holder dere borte fra kjøtt som er ofret til avgudene, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel!»
30 Så ble de sendt ut, og de kom ned til Antiokia. Der samlet de alle og overbrakte brevet.
31 Da det var blitt lest opp, gledet alle seg over den trøsten det ga.
32 Judas og Silas, som selv var profeter, talte lenge til søsknene der og oppmuntret og styrket dem.
33 De ble der en tid, og med ønske om fred lot søsknene dem reise tilbake til dem som hadde sendt dem.
34 [71] {{Men Silas fant at han burde bli der.}}
35 Paulus og Barnabas ble en tid i Antiokia, der de underviste og forkynte Herrens ord sammen med mange andre.
36 Etter en tid sa Paulus til Barnabas: «La oss dra tilbake og besøke våre søsken i alle de byene hvor vi har forkynt Herrens ord, for å se hvordan det går med dem.»
37 Barnabas ønsket å ta med seg Johannes med tilnavnet Markus.
38 Men Paulus var bestemt på at ham skulle de ikke ta med, han som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet der.
39 Det ble en så bitter strid mellom dem at de skilte lag. Barnabas tok med seg Markus og seilte til Kypros,
40 mens Paulus valgte å ta med Silas. Så dro han av sted etter at brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde.
41 Han la veien gjennom Syria og Kilikia og styrket menighetene der.

1. Korinter 14 : 1 – 40
1 Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med iver, særlig det å tale profetisk.
2 For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, for han taler hemmeligheter ved Ånden.
3 Men den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst.
4 Den som taler i tunger, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk, bygger opp menigheten.
5 Jeg skulle ønske at dere alle talte i tunger, men enda mer at dere talte profetisk. For den som taler profetisk, er større enn den som taler i tunger, hvis han da ikke tyder det han sier, så menigheten kan bli bygd opp.
6 Sett nå, søsken, at jeg kommer til dere og taler i tunger. Hvilken nytte har dere av det, hvis jeg ikke samtidig gir dere åpenbaring, kunnskap, profeti eller lære?
7 På samme måte er det med livløse instrumenter som fløyte eller harpe. Hvis det ikke er forskjell på tonene deres, hvordan kan en da oppfatte hva som blir spilt?
8 Og gir trompeten et utydelig signal, hvem gjør seg da klar til kamp?
9 Slik er det også med dere: Bruker dere ikke tungen til å tale tydelig, hvordan kan en da oppfatte hva som blir sagt? Da snakker dere bare ut i luften!
10 Ingen vet hvor mange språk det finnes i verden, og alle språk har sin mening.
11 Men dersom jeg ikke kan språket, blir jeg en fremmed for den som snakker det, og han blir en fremmed for meg.
12 Slik er det også med dere. Når dere nå legger så stor vekt på åndsgavene, så søk å bli rike på gaver som bygger opp menigheten!
13 Derfor må den som taler i tunger, også be om å kunne tyde det.
14 For hvis jeg ber og taler i tunger, er det ånden min som ber, men forstanden har ingen nytte av det.
15 Hva skal jeg så gjøre? Jo, jeg skal be med ånden, men også med forstanden; jeg skal lovsynge med ånden, men også med forstanden.
16 [43] Hvis du holder takkebønn i din ånd, hvordan kan da den som ikke er fortrolig med dette, si «amen» til din bønn? Han skjønner jo ikke hva du sier.
17 Du holder nok en god takkebønn, men ingen andre blir oppbygd av det.
18 Jeg takker Gud for at jeg taler mer i tunger enn noen av dere.
19 Men når menigheten er samlet, vil jeg heller si fem ord med forstanden så jeg også kan lære andre noe, enn tale tusenvis av ord i tunger.
20 Mine søsken, vær ikke uforstandige som barn! Vær små i ondskap, men fullvoksne i forstand.
21 Det står skrevet i loven: På andre språk og med fremmede tungemål skal jeg tale til dette folket, men enda vil de ikke høre på meg, sier Herren.
22 Derfor er tungetalen et tegn, ikke for de troende, men for dem som ikke tror. Og den profetiske tale er ikke for dem som ikke tror, men for de troende.
23 Om nå hele menigheten kommer og er samlet og alle taler i tunger, og utenforstående eller ikke-troende kommer inn, vil de ikke da si at dere er gått fra forstanden?
24 Men hvis alle taler profetisk når en av disse kommer inn, da vil han kjenne seg avslørt og dømt av alle;
25 hans innerste tanker kommer for dagen. Han vil kaste seg ned med ansiktet mot jorden, tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig blant dere!
26 Hva mener jeg da, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp.
27 Taler noen i tunger, skal det ikke være mer enn to eller i høyden tre hver gang. De skal tale én om gangen, og det skal være én som tyder.
28 Hvis det ikke er noen til å tyde, skal den som taler i tunger, tie når menigheten er samlet. La ham tale for seg selv og for Gud.
29 La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier.
30 Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie.
31 For dere kan alle tale profetisk, men én om gangen, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret.
32 Enhver profet har herredømme over sin profetånd,
33 for Gud vil ikke uorden, men fred. Som i alle de helliges menigheter
34 skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier.
35 Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten.
36 Var det kanskje fra dere Guds ord gikk ut? Er det bare til dere ordet er kommet?
37 Hvis noen mener seg å være profet eller ha åndsgaver, så skal han vite at det jeg skriver, er et Herrens bud.
38 [44] Den som ikke godtar dette, blir selv ikke godtatt.
39 Derfor, mine søsken: Vær ivrige etter å tale profetisk, og hindre ikke tungetale.
40 Men la alt gå sømmelig og ordentlig for seg!

Efeserne 4 : 1 – 32
1 [16] Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått,
2 i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.
3 Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:
4 én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt,
5 én Herre, én tro, én dåp,
6 én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.
7 Til hver enkelt av oss er nåden gitt, alt etter som Kristi gave blir tilmålt.
8 Derfor heter det: Han steg opp i det høye og bortførte fanger, til menneskene ga han gaver.
9 [17] At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden.
10 Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt.
11 Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere,
12 for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp,
13 inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.
14 Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep.
15 Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus.
16 Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.
17 Så ber jeg dere inntrengende i Herren: Lev ikke lenger slik som hedningene. Deres tanker er tomhet,
18 deres forstand formørket, og de er fremmede for livet i Gud. De kjenner ham jo ikke, og deres hjerter er forherdet.
19 Avstumpet er de blitt, de har gitt seg over til et utsvevende liv, de er urene og grådige i alt de gjør.
20 Men dere er ikke slik, dere har gått i lære hos Kristus.
21 Dere har hørt ham og fått opplæring i ham ut fra den sannhet som er i Jesus.
22 Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene.
23 Bli nye i sjel og sinn!
24 Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet.
25 Legg derfor av løgnen og snakk sant til hverandre! For vi er hverandres lemmer.
26 Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede.
27 Gi ikke djevelen rom.
28 Den som har stjålet, skal ikke lenger stjele, men arbeide og gjøre noe nyttig med sine egne hender, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det.
29 La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på.
30 [18] Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag.
31 Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap.
32 Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.

2. Timoteus 3 : 16
16 [11] Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd,