finne styrke

Dette er bibelversene som snakker om finne styrke

Salmene 23 : 1 – 6
1 En salme av David. HERREN er min hyrde, jeg mangler ikke noe.
2 Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile.
3 Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.
4 [37] Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.
5 Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over.
6 Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i HERRENS hus gjennom alle tider.

Filipperne 4 : 6
6 Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk.

2. Korinter 12 : 8 – 10
8 Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg,
9 men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.
10 [39] Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.

1. Johannes 4 : 4
4 [10] Men dere, mine barn, er av Gud og har seiret over dem. For han som er i dere, er større enn han som er i verden.

Hebreerne 11 : 1 – 40
1 [21] Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.
2 For sin tro fikk de gamle godt vitnesbyrd.
3 I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.
4 I tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Fordi Abel trodde, fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, det vitnet Gud om da han ofret. Og med sin tro taler han ennå etter sin død.
5 I tro ble Henok rykket bort uten å dø. Ingen så ham mer, for Gud hadde tatt ham til seg. Før han ble rykket bort, fikk han vitnesbyrd om at han var til glede for Gud.
6 Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.
7 I tro fikk Noah varsel om det som ennå ikke var synlig. I gudsfrykt bygde han en ark og berget sin familie. Hans tro ble en dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir.
8 I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til et land som han skulle få i arv. Han dro av sted uten å vite hvor han kom.
9 I tro levde han som fremmed i det landet Gud hadde lovet ham. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet.
10 For han ventet på byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper.
11 I tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ætt, enda hun var ufruktbar og for gammel til å få barn. For hun stolte på at han som hadde gitt løftet, var trofast.
12 Fra én mann, som var uten livskraft, kom det derfor en ætt så tallrik som stjernene på himmelen og så talløs som sanden på havets strand.
13 I denne troen døde alle disse uten å ha fått det som var lovet. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden.
14 Når de taler slik, viser de klart at de lengter etter et fedreland.
15 Hvis de hadde tenkt på det landet de dro ut fra, hadde de hatt tid til å vende tilbake.
16 Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem.
17 I tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Sin eneste sønn var han villig til å ofre, enda han hadde fått løftene
18 og dette var blitt sagt til ham: Gjennom Isak skal du få en ætt som skal kalles din.
19 Han regnet med at Gud har makt også til å vekke opp døde. Derfor fikk han sønnen tilbake — i dette ligger et forbilde.
20 I tro var det Isak velsignet Jakob og Esau med tanke på det som skulle komme.
21 [22] I tro velsignet Jakob, da han skulle dø, begge sønnene til Josef. Og bøyd over toppen av staven sin lovpriste han og tilba.
22 I tro talte Josef da han lå på det siste, om israelittenes utgang fra Egypt, og han ga påbud om hva de skulle gjøre med knoklene hans.
23 I tro gjemte foreldrene til Moses gutten i tre måneder da han var født. For de så at det var et vakkert barn, og lot seg ikke skremme av kongens ordre.
24 I tro nektet Moses, da han ble stor, å kalles sønn av faraos datter.
25 Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn å nyte synden en kort tid.
26 Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.
27 I tro forlot han Egypt uten å frykte kongens vrede. Han holdt ut, for det var som om han så den usynlige.
28 I tro holdt han påske og strøk blodet på dørkarmene, for at ødeleggeren ikke skulle røre de førstefødte hos israelittene.
29 [23] I tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land. Men da egypterne prøvde på det samme, druknet de.
30 Ved tro falt Jerikos murer da folket hadde gått omkring dem i sju dager.
31 I tro ble Rahab, hun som var prostituert, reddet fra å omkomme sammen med de ulydige; for med fred hadde hun tatt imot dem som kom for å speide ut landet.
32 [24] Og hva skal jeg ellers nevne? Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om Gideon, Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene.
33 Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver,
34 slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt.
35 Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp. Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville heller nå fram til en bedre oppstandelse.
36 Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel.
37 Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet.
38 Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler.
39 Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet.
40 Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss.

1. Korinter 13 : 1 – 13
1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
2 Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.
3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.
4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
6 Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten.
7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
8 Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tungene skal tie og kunnskapen forgå.
9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
10 Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.
11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
12 Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.