dressing

Dette er bibelversene som snakker om dressing

1. Timoteus 2 : 9
9 På samme måte vil jeg at kvinnene skal ha en fin fremferd. De skal smykke seg med måte og forstand, ikke med alle slags fletninger, gullsmykker, perler eller dyre klær,

5. Mosebok 22 : 5
5 En kvinne skal ikke bære mannsklær, og en mann skal ikke kle seg i kvinneklær. For HERREN din Gud har avsky for hver den som gjør dette.

1. Korinter 10 : 31
31 Men enten dere spiser eller drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære!

3. Mosebok 19 : 28
28 Dere skal ikke rispe dere opp på kroppen i sorg over en som er død, og ikke brenne inn skrifttegn på dere. Jeg er HERREN.

1. Korinter 11 : 5
5 Men en kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode. Det er jo akkurat det samme som å være snauklipt.

Jesaja 3 : 16 – 26
16 HERREN har sagt: Fordi Sions døtre er stolte og går med kneisende nakke, blunker med øynene, tripper omkring og klirrer med fotringene sine,
17 vil Herren la Sions døtre få hodet fullt av skurv, og HERREN vil snaue skallene deres.
18 Den dagen skal Herren ta fra dem all stas: fotringene, solsmykkene og halvmånene,
19 øredobbene, armbåndene og slørene,
20 turbanene, fotkjedene og beltene, amulettene og talismanene,
21 fingerringene og neseringene,
22 festklærne, kåpene, sjalene og veskene,
23 speilene, linskjortene, hodeplaggene og skjerfene.
24 Da blir det stank i stedet for godlukt, reip i stedet for belte, flintskalle i stedet for frisyre, sekkestrie i stedet for stasklær, svimerke i stedet for skjønnhet.
25 Mennene dine skal falle for sverd, hæren skal falle i krig.
26 Sions porter skal sørge og klage, hun sitter forlatt på jorden.

1. Korinter 6 : 19 – 20
19 Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv.
20 [25] Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!

Romerne 14 : 23
23 Men den som spiser med tvil, er dømt fordi det ikke skjer i tro. Alt som ikke skjer i tro, er synd.

1. Korinter 3 : 17
17 Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette tempelet er dere.

Matteus 24 : 35
35 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.

1. Korinter 10 : 13
13 Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut.

1. Korinter 6 : 9 – 10
9 [24] Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med,
10 verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.

2. Peter 3 : 9
9 Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.

Romerne 1 : 26 – 27
26 Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige.
27 På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.

Lukas 12 : 27
27 Se på liljene, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.

1. Korinter 15 : 39
39 Ikke alt kjøtt er av samme slag. Det er ett slag hos mennesker, ett hos fe, ett hos fugl og ett hos fisk.

Apostlenes gjerninger 17 : 1 – 34
1 [78] De reiste gjennom Amfipolis og Apollonia og kom til Tessalonika. Der var det en jødisk synagoge,
2 og Paulus gikk dit, som han pleide. Tre sabbater hadde han samtaler med dem ut fra skriftene.
3 Han åpnet skriftene for dem og forklarte at Messias måtte lide og stå opp fra de døde. «Og denne Messias», sa han, «er Jesus, han som jeg forkynner for dere.»
4 Noen av dem ble overbevist og sluttet seg til Paulus og Silas. Det gjorde også en stor gruppe grekere av dem som dyrket Gud, og en god del av de fremste kvinnene.
5 Dette gjorde jødene brennende harme, og de fikk med seg noen fra pøbelen på torget og laget et oppløp som satte byen på ende. De stormet mot huset til Jason og lette etter dem for å føre dem ut til folket.
6 Da de ikke fant dem, slepte de Jason og noen av brødrene med seg til byens embetsmenn og ropte: «Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også,
7 og Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus.»
8 Både folkemengden og byens embetsmenn ble oppskremt da de hørte dette,
9 og Jason og de andre fikk ikke gå før de hadde stilt en pengesum som sikkerhet.
10 [79] Så snart det ble natt, sendte brødrene Paulus og Silas til Berøa. Da de var kommet dit, gikk de til jødenes synagoge.
11 Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.
12 Mange av dem kom til tro, det samme gjorde en del fornemme greske kvinner og mange greske menn.
13 Men da jødene i Tessalonika fikk greie på at Paulus forkynte Guds ord også i Berøa, kom de dit og hisset opp folkemengden og laget bråk.
14 Straks sendte brødrene Paulus av gårde for at han skulle dra ned til kysten, mens Silas og Timoteus ble igjen.
15 De som fulgte Paulus, brakte ham helt til Aten og dro tilbake med beskjed til Silas og Timoteus at de skulle komme til ham så snart som mulig.
16 Mens Paulus ventet på dem i Aten, ble han rystet i sitt innerste over å se at byen var full av gudebilder.
17 I synagogen førte han samtaler med jødene og dem som dyrket Gud, og på torget snakket han hver dag med dem han traff der.
18 [80] Noen av de epikureiske og stoiske filosofene diskuterte også med ham, og noen sa: «Hva er det egentlig denne pratmakeren har å si?» Men andre mente: «Han er visst en som forkynner fremmede guder.» Det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen.
19 [81] Da tok de ham med seg og førte ham til Areopagos og sa: «Kan vi få vite hva for slags ny lære du kommer med?
20 For det er merkverdige ting vi hører, og vi vil gjerne vite hva det egentlig dreier seg om.»
21 Verken atenerne eller utlendingene som bor der, bruker tiden til noe annet enn å fortelle og høre siste nytt.
22 Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa: «Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse.
23 For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.
24 Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender.
25 Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle.
26 Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder.
27 [82] Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss.
28 [83] For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’
29 Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke.
30 Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om.
31 For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»
32 Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.»
33 Så gikk Paulus fra dem.
34 Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.

1. Korinter 6 : 11
11 Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.

1. Korinter 6 : 13
13 Maten er til for magen, og magen for maten, men Gud skal gjøre slutt på dem begge. Kroppen er ikke til for hor; den er for Herren, og Herren er for kroppen.

1. Mosebok 19 : 1 – 360

1 De to englene kom til Sodoma om kvelden mens Lot satt i byporten. Da Lot fikk se dem, reiste han seg og gikk dem i møte, bøyde ansiktet til jorden
2 og sa: «Hør, mine herrer! Ta inn i huset til deres tjener for natten. Der kan dere vaske føttene, og i morgen kan dere stå tidlig opp og dra videre.» De svarte: «Nei, vi overnatter ute på torget.»
3 Men han ba dem så inntrengende at de tok inn hos ham. Og da de kom inn i huset, laget han til et festmåltid for dem. Han bakte usyret brød, og de spiste.
4 Men før de hadde lagt seg, kom alle mennene i Sodoma, både unge og gamle, fra alle kanter av byen og omringet huset.
5 [79] De ropte på Lot og sa til ham: «Hvor er de mennene som kom til deg i natt? Før dem ut til oss! Vi vil ha vår vilje med dem!»
6 Da gikk Lot ut til dem i døråpningen, stengte døren etter seg
7 og sa: «Brødre, gjør ikke en slik ugjerning!
8 Hør nå! Jeg har to døtre som ikke har vært sammen med noen mann. La meg føre dem ut til dere, så kan dere gjøre med dem som dere vil. Men mot disse mennene må dere ikke gjøre noe, for de har funnet ly under mitt tak.»
9 Men de ropte: «Flytt deg!» Og de sa: «Her kommer det en innflytter for å bo hos oss, og så vil han gjøre seg til dommer! Nå skal vi gjøre verre ugjerninger mot deg enn mot dem.» De trengte seg voldsomt inn på mannen Lot og holdt på å slå inn døren.
10 Da strakte de to mennene ut hånden, tok Lot inn til seg i huset og stengte døren.
11 Mennene som var utenfor huset, både små og store, slo de med blindhet. De strevde forgjeves for å finne døren.
12 Da sa mennene til Lot: «Har du ellers noen her, en svigersønn, sønner eller døtre eller andre som tilhører deg i byen, så før dem bort herfra.
13 For nå skal vi ødelegge dette stedet. Klageropet for HERRENS ansikt er blitt så stort at HERREN har sendt oss for å ødelegge byen.»
14 Da gikk Lot ut og snakket med svigersønnene sine, de som skulle ha døtrene hans. Han sa: «Skynd dere bort fra dette stedet! For nå vil HERREN ødelegge byen!» Men svigersønnene trodde at han holdt dem for narr.
15 Da det grydde av dag, skyndte englene på Lot og sa: «Dra av sted! Ta med deg din kone og de to døtrene dine som er her, så du ikke blir revet bort når byen straffes!»
16 Men da han nølte, tok mennene ham og hans kone og de to døtrene i hånden, for HERREN hadde omsorg for ham. De førte ham bort og brakte ham i sikkerhet utenfor byen.
17 Da de hadde ført dem ut, sa en av mennene: «Flykt for livet! Se deg ikke tilbake, og stans ikke noe sted på sletten. Flykt til fjells så du ikke blir revet bort.»
18 Men Lot svarte dem: «Å nei, herre!
19 Se, din tjener har funnet nåde for dine øyne. Du har vist stor godhet mot meg og berget livet mitt. Men jeg kan ikke flykte til fjells. For da kunne ulykken ramme meg, så jeg døde.
20 Se, den byen der er så nær at jeg kan flykte dit, og den er så liten. La meg få rømme dit, så jeg kan berge livet! Byen er jo så liten.»
21 Da sa han til ham: «Ja, jeg gjør som du vil også når det gjelder dette. Den byen du nevner, skal jeg ikke ødelegge.
22 [80] Skynd deg, flykt dit! For jeg kan ikke gjøre noe før du er kommet dit.» — Derfor heter byen Soar.
23 Da solen gikk opp over landet, kom Lot fram til Soar.
24 Da lot HERREN svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra — ned fra HERREN, fra himmelen.
25 Han ødela disse byene, hele sletten, alle som bodde i byene, og alt som vokste på marken.
26 Men Lots kone så seg tilbake. Da ble hun til en saltstøtte.
27 Tidlig neste morgen skyndte Abraham seg til det stedet hvor han hadde stått for HERRENS ansikt.
28 Da han så ut over Sodoma og Gomorra og hele slettelandet, fikk han se at det steg røyk opp fra landet, som røyken fra en smelteovn.
29 Den gangen Gud ødela byene på sletten, husket han på Abraham. Gud hentet Lot rett ut av ødeleggelsene som han sendte over de byene Lot hadde bodd i.
30 Lot dro opp fra Soar og bosatte seg i fjellandet sammen med de to døtrene sine, for han var redd for å bo i Soar. Han bodde i en hule, han og de to døtrene.
31 Den eldste datteren sa til den yngste: «Faren vår er gammel, og det finnes ikke en mann her i landet som kan gå inn til oss på vanlig måte.
32 Kom, la oss skjenke vin til far og ligge med ham, så vi kan holde liv i fars ætt!»
33 Og de skjenket vin til faren sin samme natt, og den eldste gikk inn og lå med faren sin. Han merket ikke at hun la seg, og ikke at hun sto opp.
34 Dagen etter sa den eldste til den yngste: «Hør nå, i natt lå jeg med far. La oss skjenke vin til ham i natt også. Så går du inn og ligger med ham, så vi kan holde liv i ætten etter faren vår.»
35 Også den natten skjenket de vin til faren, og den yngste sto opp og lå med ham. Han merket ikke at hun la seg, og ikke at hun sto opp.
36 Nå skulle begge døtrene til Lot ha barn med faren sin.
37 [81] Den eldste fødte en sønn og ga ham navnet Moab. Han er stamfar til moabittene, som finnes den dag i dag.
38 [82] Også den yngste fødte en sønn og ga ham navnet Ben-Ammi. Han er stamfar til ammonittene, som finnes den dag i dag.