david og jonathan

Dette er bibelversene som snakker om david og jonathan

2. Samuelsbok 1 : 1 – 27
1 Da Saul var død og David hadde vendt tilbake etter seieren over amalekittene, holdt han til i Siklag i to dager.
2 [1] Den tredje dagen kom det en mann fra Sauls leir med klærne flerret og med jord på hodet. Da han kom fram til David, kastet han seg til jorden og hyllet ham.
3 David spurte ham: «Hvor kommer du fra?» Han svarte: «Fra Israels leir, jeg slapp unna.»
4 Da sa David til ham: «Fortell hva som har skjedd!» Han svarte: «Krigsfolket flyktet fra slaget, mange av dem falt og mistet livet. Saul og hans sønn Jonatan er også døde.»
5 David spurte unggutten som fortalte dette: «Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?»
6 Gutten som meldte fra, svarte: «Jeg var tilfeldigvis på Gilboa-fjellet. Der sto Saul og støttet seg på spydet sitt mens stridsvognene og rytterne trengte hardt inn på ham.
7 Han snudde seg og fikk øye på meg. Da ropte han på meg, og jeg svarte: Ja, her er jeg.
8 Han spurte så: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er amalekitt.
9 Da sa han: Still deg over meg og gi meg dødsstøtet! For jeg er i dødskrampe, men fortsatt i live.
10 Så gikk jeg bort til ham og ga ham dødsstøtet, for jeg skjønte at han ikke hadde kunnet overleve om han hadde falt. Jeg tok kronen han hadde på hodet, og ringen han hadde rundt armen, og brakte dem hit til min herre.»
11 Da tok David tak i klærne sine og flerret dem. Det samme gjorde alle mennene som var hos ham.
12 Helt til kvelden holdt de sørgehøytid og fastet og gråt over Saul og hans sønn Jonatan, over HERRENS folk og Israels hus fordi de var falt for sverd.
13 Så spurte David unggutten som hadde fortalt ham dette: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en innflytter, en amalekitt.»
14 Da sa David til ham: «Hvordan kunne du våge å legge hånd på HERRENS salvede og drepe ham?»
15 David ropte på en av sine unge menn og sa: «Kom hit og hugg ham ned!» Mannen slo ham i hjel,
16 og David sa: «Ditt blod kommer over ditt eget hode. For din egen munn vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept HERRENS salvede.»
17 David stemte i denne likklagen over Saul og hans sønn Jonatan,
18 [2] og han bød at Juda-folket skulle lære den. Den kalles «Buen» og er skrevet ned i «Den rettskafnes bok»:
19 Din pryd, Israel, ligger nå drept på dine høyder. At krigere måtte falle!
20 Kunngjør ikke dette i Gat, gjør ikke dette kjent på Asjkalons gater! Da ville filisternes døtre glede seg og de uomskårnes døtre juble.
21 [3] Dere Gilboa-fjell, måtte det aldri falle dugg eller regn på dere, måtte markene aldri bære førstegrøde! For der lå tilsølte krigerskjold, Sauls skjold var ikke smurt med olje.
22 Uten blod av falne, uten fett av krigere vendte aldri Jonatans bue tilbake eller Sauls sverd umettet hjem.
23 Saul og Jonatan, elsket og avholdt i live, døden skilte dem ikke. Raskere var de enn ørner, sterkere var de enn løver.
24 Israels døtre, gråt over Saul, som kledde dere vakkert i purpur og smykket deres klær med gull!
25 At krigere måtte falle i kamp! Jonatan ligger drept på dine høyder.
26 Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror! Du var meg inderlig kjær. For meg var din kjærlighet mer underfull enn kvinners kjærlighet.
27 At krigere måtte falle! Krigsvåpnene er ødelagt.

1. Samuelsbok 18 : 1 – 4
1 Da David hadde snakket med Saul, ble Jonatan nær knyttet til David, og han fikk ham så kjær som sitt eget liv.
2 Samme dag tok Saul David til seg og lot ham ikke mer få vende tilbake til sitt hjem.
3 Jonatan sluttet en pakt med David fordi han hadde fått ham så kjær som sitt eget liv.
4 Han tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David sammen med stridsklærne og sverdet, buen og beltet.

1. Samuelsbok 18 : 3
3 Jonatan sluttet en pakt med David fordi han hadde fått ham så kjær som sitt eget liv.

1. Samuelsbok 18 : 1
1 Da David hadde snakket med Saul, ble Jonatan nær knyttet til David, og han fikk ham så kjær som sitt eget liv.

2. Samuelsbok 1 : 26
26 Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror! Du var meg inderlig kjær. For meg var din kjærlighet mer underfull enn kvinners kjærlighet.

1. Samuelsbok 20 : 1 – 42
1 David flyktet fra Nevajot ved Rama. Han kom til Jonatan og sa: «Hva har jeg gjort? Hva ondt og galt har jeg gjort mot din far siden han vil ta livet av meg?»
2 Jonatan svarte: «Langt ifra! Du skal ikke dø! Min far gjør jo aldri noe, verken stort eller smått, uten at han lar meg få vite det. Hvorfor skulle han så skjule dette for meg? Slik er det ikke.»
3 Men David svarte med en ed: «Din far vet godt at du ser på meg med velvilje. Derfor tenker han: Dette må ikke Jonatan få vite, det ville gjøre ham vondt. Men så sant HERREN lever, og så sant du selv lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»
4 Da sa Jonatan til David: «Alt det du ønsker, vil jeg gjøre for deg.»
5 David svarte: «I morgen er det nymåne. Da skulle jeg sitte til bords med kongen. Men lar du meg gå, gjemmer jeg meg ute på marken til tredje kvelden.
6 Skulle så din far savne meg, må du si: David ba meg inntrengende om lov til å dra hjem til Betlehem i all hast, for der holder hele slekten sin årlige offerfest.
7 Sier han da: Det er bra, så kan din tjener være trygg. Men farer han opp i sinne, kan du være sikker på at han er bestemt på å gjøre meg noe vondt.
8 Vær trofast mot meg, for du har inngått en vennskapspakt med din tjener for HERRENS ansikt. Men har jeg gjort meg skyldig i noen synd, så drep meg du! Hvorfor skulle du vel føre meg til din far?»
9 Jonatan svarte: «Det skal aldri hende deg! Får jeg vite at min far har besluttet å gjøre deg noe vondt, skal jeg nok si deg det.»
10 Da spurte David: «Hvem skal varsle meg dersom din far gir et uforsonlig svar?»
11 Jonatan sa: «Kom, la oss gå ut på marken!» Så gikk de to ut på marken.
12 Der sa Jonatan til David: «Ved HERREN, Israels Gud, i morgen eller i overmorgen på denne tiden skal jeg ha funnet ut av hva min far har i sinne. Enten det da ser bra ut for deg eller ikke, skal jeg sende bud til deg og la deg få vite det.
13 Måtte HERREN la det gå meg ille både nå og siden hvis min far finner for godt å føre ulykke over deg uten at jeg varsler deg og hjelper deg til å komme unna, så du kan dra din vei i fred. Måtte HERREN være med deg, som han har vært med min far.
14 Så lenge jeg lever, må du være trofast mot meg slik HERREN er det. Og når jeg dør,
15 må du aldri ta din trofasthet bort fra mitt hus! Når HERREN har utryddet alle Davids fiender fra jorden,
16 måtte da Jonatans navn ikke bli utryddet, men leve sammen med Davids hus! Måtte HERREN ta hevn over Davids fiender!»
17 Så bekreftet Jonatan enda en gang sin ed til David, for han holdt av ham; han hadde David like kjær som sitt eget liv.
18 Siden sa Jonatan til ham: «I morgen er det nymåne, og du vil bli savnet når din plass er tom.
19 [62] Men i overmorgen skal du gå ned til det stedet hvor du gjemte deg den dagen ugjerningen skulle ha vært utført, og holde deg i nærheten av Etsel-steinen.
20 Så skal jeg skyte tre piler mot den ene siden av den, som om jeg skjøt mot et mål,
21 og sende gutten min av sted for å finne pilene. Sier jeg da til gutten: Pilene ligger på denne siden av deg, hent dem! — så kan du komme fram. Du kan være trygg; så sant HERREN lever, det er ingen fare.
22 Men sier jeg til unggutten: Pilene ligger bortenfor deg, — så dra din vei! For da sender HERREN deg av sted.
23 Det løftet vi har gitt hverandre, jeg og du, det er HERREN vitne om for alltid.»
24 Så gjemte David seg ute på marken. Nymånedagen kom, og kongen satte seg til bords for å spise.
25 Han satt på sin vanlige plass, i høysetet ved veggen. Jonatan satte seg rett imot ham, Abner satt ved siden av Saul. Men Davids plass sto tom.
26 Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: «Det har vel hendt ham noe så han ikke er ren; han har ikke fått renset seg ennå.»
27 Men da Davids plass sto tom også neste dag, dagen etter nymåne, da sa Saul til Jonatan, sønnen sin: «Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet verken i går eller i dag?»
28 Jonatan svarte: «David ba meg inntrengende om lov til å dra til Betlehem.
29 Kjære, la meg få dra, sa han, for vår slekt holder offerfest der i byen, og min bror har bedt meg komme. Om du ser på meg med velvilje, så la meg få dra av sted og hilse på mine slektninger! — Derfor er han ikke kommet til kongens bord.»
30 Da ble Saul rasende på Jonatan og sa til ham: «Du sønn av en dårlig og gjenstridig kvinne! Var det ikke det jeg visste at du har utvalgt deg denne Isai-sønnen til skam for deg selv og til skam for din mors nakenhet.
31 Så lenge Isai-sønnen lever på jorden, står verken du eller ditt kongedømme trygt. Send bud og hent ham hit til meg, for nå skal han dø!»
32 «Hvorfor skal han dø?» spurte Jonatan. «Hva galt har han gjort?»
33 Men Saul løftet spydet og ville støte det gjennom ham. Da forsto Jonatan at faren ville drepe David.
34 Han reiste seg fra bordet i brennende harme og smakte ikke mat den andre nymånedagen. Så opprørt var han for Davids skyld, for faren hadde ydmyket ham.
35 Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til den tid han hadde avtalt med David, og han hadde en liten gutt med seg.
36 Han sa til gutten: «Spring og finn pilene som jeg skyter!» Mens gutten sprang, skjøt han pilen forbi ham.
37 Og da gutten kom til det stedet hvor den lå, den pilen Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan etter ham: «Ligger ikke pilen bortenfor deg?»
38 Og så ropte han: «Skynd deg, vær snar! Stå ikke der!» Gutten tok opp pilen og kom tilbake til sin herre.
39 Han forsto ingen ting. Det var bare Jonatan og David som visste hva dette gjaldt.
40 Jonatan ga våpnene sine til gutten som var med ham, og sa til ham: «Gå inn til byen med dette!»
41 Da gutten var gått, kom David fram fra sørsiden av steinen. Han kastet seg til jorden; tre ganger bøyde han seg. Så kysset de hverandre og gråt begge to. David storgråt.
42 Og Jonatan sa til David: «Gå bort i fred! For vi to har sverget hverandre i HERRENS navn at HERREN for alltid skal være vitne om løftet mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt.»

1. Samuelsbok 20 : 41
41 Da gutten var gått, kom David fram fra sørsiden av steinen. Han kastet seg til jorden; tre ganger bøyde han seg. Så kysset de hverandre og gråt begge to. David storgråt.

1. Samuelsbok 18 : 1 – 30
1 Da David hadde snakket med Saul, ble Jonatan nær knyttet til David, og han fikk ham så kjær som sitt eget liv.
2 Samme dag tok Saul David til seg og lot ham ikke mer få vende tilbake til sitt hjem.
3 Jonatan sluttet en pakt med David fordi han hadde fått ham så kjær som sitt eget liv.
4 Han tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David sammen med stridsklærne og sverdet, buen og beltet.
5 David dro ut i krigen, og han hadde lykken med seg overalt hvor Saul sendte ham. Derfor ga Saul ham kommando over sine krigere. Hele folket beundret ham, også Sauls menn.
6 [59] Da hæren kom hjem etter at David hadde felt filisteren, kom kvinnene syngende og dansende ut fra alle byene i Israel for å møte kong Saul med trommer, gledesrop og triangelspill.
7 Mens de danset, sang kvinnene: «Saul slo tusener, men David slo titusener.»
8 Da ble Saul brennende harm. Han mislikte disse ordene og sa: «De gir David æren for titusener, men meg bare for tusener. Nå mangler han bare kongsmakten!»
9 Fra den dagen så Saul skjevt til David.
10 Dagen etter kom det en ond ånd fra Gud over Saul. Han ble helt fra seg inne i huset, og David spilte på harpen, som han gjorde hver dag. Saul hadde et spyd i hånden.
11 Han kastet spydet mot David og tenkte: «Nå spidder jeg ham til veggen.» Men David bøyde seg unna for ham to ganger.
12 Da ble Saul redd David; for HERREN var med ham, men Saul hadde han veket fra.
13 Derfor sendte Saul ham fra seg og satte ham til høvding over tusen mann. David førte hæren ut i kamp og hjem igjen.
14 David lyktes med alle sine oppdrag, for HERREN var med ham.
15 Da Saul så at det gikk godt for David, ble han enda mer redd ham.
16 Men hele Israel og Juda holdt av David, for det var han som førte dem ut i kamp og hjem igjen.
17 En dag sa Saul til David: «Her er Merab, den eldste datteren min. Henne gir jeg deg til kone. Vis meg til gjengjeld at du er en djerv mann og fører HERRENS kriger.» For Saul sa til seg selv: «Jeg vil ikke legge hånd på ham; det skal filisterne gjøre.»
18 David svarte Saul: «Hvem er vel jeg i Israel, og hva er vel min slekt og min fars familie, siden jeg skal bli kongens svigersønn?»
19 Men på den tiden da David skulle få Merab, Sauls datter, ble hun giftet bort til Adriel fra Mehola.
20 Men Sauls datter, Mikal, hadde fått David kjær. Da Saul fikk vite det, syntes han godt om det.
21 «Han skal få henne», tenkte Saul. «Hun kan bli en snare for ham så han kommer i filisternes vold.» Derfor sa Saul til David for andre gang: «Du skal bli min svigersønn.»
22 Så bød Saul sine menn at de skulle snakke med David i fortrolighet og si: «Kongen liker deg godt, og alle hans menn holder av deg. Nå kan du bli kongens svigersønn.»
23 Da mennene til Saul hvisket dette i øret på David, sa han: «Tror dere det er så lett å bli kongens svigersønn? Jeg er en fattig mann av lav ætt.»
24 Mennene til Saul fortalte kongen hva David hadde svart.
25 Da sa Saul: «Gå og si til David at kongen ikke vil ha noen annen festegave enn forhuden av hundre filistere; slik vil han hevne seg på fiendene sine.» For Saul regnet med at filisterne ville drepe David.
26 Da mennene til Saul fortalte David hva Saul hadde sagt, var David glad for at han skulle bli kongens svigersønn. Og før tiden var ute,
27 brøt David opp og dro av sted med folkene sine. Han felte to hundre filistere. Så tok han forhudene deres med seg, og de ble talt opp for kongen, slik at David kunne bli kongens svigersønn. Da ga Saul ham sin datter Mikal til kone.
28 Men da Saul så at HERREN var med David, og forsto at hans datter Mikal hadde ham kjær,
29 ble han enda reddere David. Siden var Saul Davids fiende all sin dag.
30 Filisterhøvdingene rykket ofte ut i kamp. Og hver gang de dro ut, gikk det bedre for David enn for alle de andre mennene til Saul, og han vant stort ry.

1. Samuelsbok 20 : 30
30 Da ble Saul rasende på Jonatan og sa til ham: «Du sønn av en dårlig og gjenstridig kvinne! Var det ikke det jeg visste at du har utvalgt deg denne Isai-sønnen til skam for deg selv og til skam for din mors nakenhet.