skjelne guder vil

Dette er bibelversene som snakker om skjelne guder vil

Romerne 12 : 2
2 Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.

Johannes 7 : 17
17 Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.

Romerne 8 : 26 – 27
26 På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.
27 Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.

Salmene 37 : 23
23 HERREN gjør mannens steg faste og gleder seg over hans vei.

Mika 6 : 8
8 Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever HERREN av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.

Johannes 15 : 5 – 8
5 Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.
6 Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner.
7 Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det.
8 For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.

Johannes 15 : 12
12 Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

Romerne 7 : 18 – 24
18 [14] For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke.
19 Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.
20 Men gjør jeg det jeg ikke vil, er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg.
21 Jeg finner altså at denne loven gjelder: Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde.
22 Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov,
23 men jeg merker en annen lov i lemmene. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene.
24 Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?

Markus 12 : 1 – 44
1 Så begynte han å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vinmark og satte opp et gjerde rundt den, hogg ut en vinpresse og bygde et vakttårn. Så forpaktet han den bort til noen vinbønder og reiste utenlands.
2 Da tiden kom, sendte han en tjener til bøndene for å få sin del av avlingen.
3 Men de grep ham, skamslo ham og sendte ham tomhendt bort.
4 Siden sendte han en annen tjener til dem. Ham slo de i hodet og hånte.
5 Da sendte han enda en; ham slo de i hjel. Og slik med mange andre: Noen skamslo de, og noen drepte de.
6 Nå hadde han en eneste igjen, sin egen kjære sønn. Til sist sendte han sønnen til dem, for han tenkte: ‘Sønnen min vil de vel ha respekt for.’
7 Men vinbøndene sa til hverandre: ‘Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår.’
8 Dermed grep de ham, slo ham i hjel og kastet ham ut av vingården.
9 Hva skal nå vingårdens herre gjøre? Han skal komme og gjøre ende på vinbøndene og overlate vingården til andre.
10 Har dere ikke lest dette ordet i Skriften: Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein.
11 Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne.»
12 Da ville de gjerne ha grepet ham, for de skjønte at det var dem han siktet til med denne lignelsen. Men de var redde for folket, så de forlot ham og gikk sin vei.
13 [92] Siden sendte de noen av fariseerne og herodianerne til ham for at de skulle fange ham i ord.
14 De kom og sa: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og ikke bryr deg om hva andre synes. For du ser ikke på person eller rang, men lærer sant om hva som er Guds vei: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? Skal vi betale eller la det være?»
15 [93] Men Jesus gjennomskuet hykleriet deres og sa til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Kom hit med en denar og la meg få se den!»
16 De ga ham en, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren», svarte de.
17 Da sa Jesus til dem: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!» Og de undret seg over ham.
18 Det kom noen saddukeere til ham, de som hevder at det ikke er noen oppstandelse. De la fram for ham et spørsmål:
19 «Mester!» sa de, «Moses har gitt oss denne forskriften: Om en mann har en bror som dør og etterlater seg kone, men ingen barn, da skal han gifte seg med enken for å holde brorens ætt oppe.
20 Nå var det sju brødre. Den eldste tok seg en kone, men døde uten å etterlate seg barn.
21 Den nest eldste giftet seg da med henne, men også han døde barnløs, og på samme vis gikk det med den tredje.
22 Ingen av de sju etterlot seg barn. Sist av dem alle døde kvinnen.
23 Men i oppstandelsen, når de står opp, hvem av dem skal da ha henne som kone? Alle sju har jo vært gift med henne.»
24 Jesus svarte dem: «Dere farer vill! Og skjer ikke det fordi dere verken kjenner skriftene eller Guds makt?
25 For når de døde står opp, så verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen.
26 Men at de døde står opp — har dere ikke lest om det i Moseboken, i fortellingen om tornebusken? Gud talte til Moses og sa: ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.’
27 Han er ikke en Gud for døde, men for levende. Dere er helt på villspor.»
28 En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?»
29 Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.
30 Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’
31 Det andre er dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.»
32 Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han.
33 Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.»
34 Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.
35 Mens Jesus underviste på tempelplassen, tok han til orde og sa: «Hvordan kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn?
36 David selv har jo sagt ved Den hellige ånd: ‘Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender under dine føtter.’
37 David selv kaller ham herre, hvordan kan han da være Davids sønn?» Den store folkemengden lyttet gjerne til ham,
38 og i sin undervisning sa han: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget,
39 sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper.
40 [94] De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»
41 [95] Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye.
42 [96] Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre.
43 Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten.
44 For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»

Markus 14 : 38
38 [112] Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.»

1. Korinter 15 : 45 – 49
45 [51] Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv.
46 Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige. Deretter kom det åndelige.
47 Det første mennesket var fra jorden og skapt av jord, det andre mennesket er fra himmelen.
48 Slik det første jordiske mennesket var, slik er også de andre jordiske. Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være.
49 På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde.

Jesaja 43 : 16 – 19
16 Så sier HERREN, han som gjorde vei gjennom sjøen, en sti i det veldige vannet,
17 som førte vogner og hester, hær og høvdinger uti. Der ble de liggende og reiste seg aldri, de sluknet som når en veke slukkes.
18 Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før.
19 Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.